Vinterfestuka 2016

Origo hadde journalister på flere av de største arrangementene under VU 2016. Hva vi synes? Det kan du lese mer om her. Les mer om våre opplevelser av blant andre Sondre Justad, Radiorock og Madcon.


 

Behind the Pieces og Santus – Verdensteateret

Tekst: Frøya Hodges

Omkring 20 personer møtte opp for å høre på den avslappede og uformelle konserten på VT lørdag. Konserten ble sparket i gang av Bodø-bandet Behind the Pieces, som spilte hard rock/punk med et snev av metal. Bandet bød på noen sanger fra debutalbumet sitt «Auto Destruct», som de slapp i fjor sommer. Releaseparty for vinylutgaven av «Auto Destruct» var faktisk på konserten på VT. Den er utgitt i et begrenset opplag på 250. Ellers er albumet å oppdrive på iTunes og alle tenkelige streamingtjenester. I tillegg fikk vi som var til stede på Verdensteateret høre urpremiere på låta «Headless Roses». Behind the Pieces er godt samkjørt etter å spilt sammen siden 2012, og holdt et høyt tempo på konserten fra begynnelse til slutt.

Stemningen ble straks mer drømmende da Santus gikk på scenen. Det relativt nye bandet fra Harstad spilte svevende indie/alternativ rock selvsikkert, og hadde god kontakt med publikum hele veien. Singelen «Tell me» var på NRK P3s Urørt. Som følge av det, ble bandet oppfordret til å delta på TV2s The Stream. Dette gjorde de med singelen «Navy», som i skrivende stund har blitt streamet over 2600 ganger. Santus har vært flinke til å smi mens jernet er varmt, for debutalbumet «The Walls Can Speak» kommer allerede 22. april, som undertegnede garantert kommer til å investere i.


 

Sondre Justad – Lokstall 1

Tekst: Kenneth Hansen

Lofotingen Sondre Justad spilte den første lørdagen under VU, og for mange var det dette som var høydepunktet. Lokstall 1 var fyllt til randen av feststemte Narvikinger. Skal man dømme ut fra toneleiet i publikum var det et flertall damer. For når Justad gikk på scenen var det til øredøvende hyling. Undertegnede hadde før konserten ikke hørt noe særlig på Justad, ihvertfall ikke med vilje. Derfor er det smått utrolig hvor mange av låtene man har hørt før. Stor radiorotasjon og fengende låter er nok hovedforklaringen. For fengende, det er det absolutt. Dette er strålende radio-pop, og selv om oppskriften er velkjent, er det nok variasjon til at det ikke blir kjedelig. En del av tekstene er selvfølgelig ganske klisjefylte, men det er da også en del av denne magiske pop-oppskriften.

Det teknsike er bra. Lyden er tight, og miksen er god. Det er faktisk så behagelig å høre på og passelig lydnivå at øreproppene ikke var nødvendige. Lysshowet er strålende, og det er veldig tydelig at lysteknikeren kjenner låtene godt, da han ofte er med på små fills og detaljer i låtene. Kanon!


 

Vamp – Teatersalen

Foto: Håvard Johannes Nielsen

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.


 

Beach Bitches og Red Headed Sluts – Verdensteateret

Tekst: Kenneth Hansen

Tirsdag var det duket for ønskereprise på Verdensteateret. Red Headed Sluts er tilbake, etter at de sist spilte under VU i 2014. Rundt 50 stykker hadde møtt opp før å høre på, i tillegg til 15 frivillige, og Beach Bitches fyrte igang showet med låta som sannsynligvis heter nettopp «Beach Bitches». Energinivået og innlevelsen på scena er det ingenting å utsette på, de gir virkelig av seg selv, og det er herlig å se på. Bandet består av en trommeslager og to gitarister som også synger. Fraværet av bass er merkbart, og det skaper et hull i lydbildet som de to gitaristene dessverre ikke makter å fylle. På tross av dette er det kult å høre på. Tankene trekkes litt mot The Beach Boys (kanskje mye på grunn av navnet), men i en betraktelig mer rocka/punka utgave. Gutta er selvfølgelig kledd i Hawaii-skjorter og har den herlige «I don’t give a fuck»-attituden som rockeband helst bør ha.

Etter Beach Bitches forrykende åpning var publikum veldig klare for Red Headed Sluts, og gjett om de leverte! Fra første låt, «Bobby Jones», tviholder de på publikum. Bandet er utrolig tight og samtlige vil ha oppmerksomhet. Rett å slett en nydelig sceneopptreden, som mange andre, og mer etablerte band, kan lære av. Hele bandet er også dyktige på sine instrumenter, men jeg må trekke frem Magnus Vold Jensen på vokal. Han har en tilstedeværelse på scenen som matcher mange store internasjonale artister. I tillegg er låtene gode, veldig gode. Musikken de spiller trekker tanker mot band som Kaiser Chiefs, Arctic Monkeys og Franz Ferdinand, med drivende rytmisk rock og fengende refrenger. I tillegg til låter fra albumet «People With Faces» fra 2014, fikk vi også smakebiter fra deres neste album, som er like rundt hjørnet. De nye låtene viser oss en lovende fremtid for Tromsøbandet, som allerede har spilt på blant annet Buktafestivalen og Norwegian Wood.


 

Anneli Drecker – Lokstall 1

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Tekst: Kenneth Hansen, Foto: Håvard Johannes Nielsen

Før konserten med Anneli Drecker hadde jeg ikke hørt noe særlig på henne siden tiden i Bel Canto. Jeg visste derfor ikke helt hva jeg gikk til når jeg satt meg ned i en full sal, for anledningen innredt med stoler. I løpet av de første låtene er det klart at det er «svevende magi» hun driver med nå. Instrumentene på scenen blir i store deler av konserten brukt mest som verktøy for å lage en lydkulisse som Drecker skaper sin egen drømmeverden i. Og det kunne fungert bra hadde det ikke vært for den verste lyden jeg noen gang har opplevd på en konsert. Hele miksen druknes i høye mellomtoner som skjærer seg inn i beinmargen. Trommesettet høres ut som det er filtrert gjennom en telefon og vokalen er nesten uutholdelig skarp. Heldigvis hadde jeg et par ørepropper i lomma som, når jeg satte de inn, berget resten av konserten.

Utover i konserten utforsker Drecker også mer rytmiske låter, og det er uten tvil her hun skinner mest. Når tempoet går opp er Drecker strålende, mens jeg synes hun er mer middelmådig på noen av de roligste låtene. Uansett er dette en fantastisk vokalprestasjon som leveres. Under en av låtene bryter Drecker ut i sang som kunne vært hentet fra en landsby med urmennesker. Vokalen her kan bare beskrives som musikalsk harking, og det er rått å høre hvor god kontroll hun har på stemmen.

Drecker sier selv at dette er hennes første gang i Narvik, og det merkes. Når hun introduserer en låt og spør hvem som har sett musikkvideoen er det én person som svarer ja. Hun gikk fort videre, og det hele ble litt kleint. Publikum, som har en relativt høy snittalder, er også uvirkelig tamt. Rundt oss hører vi mennesker som snakker ustanselig gjennom hele konserten. Dette ødelegger spesielt de roligste låtene. Det må også nevnes at Lokstall 1 er alt annet enn egnet til en konsert med sitteplasser. Når alle sitter på samme plan skal det ikke mye til for at en ikke ser noenting av konserten. Alt i alt en fin opplevelse.


 

Erlend Osnes – Festivalkroa

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Torsdag var det duket for en anderledes opplevelse, når Erlend Osnes inviterte til stand-up med sitt show «Av Familiære Årsaker». Stedet var Festivalkroa der Osnes hadde to utsolgte show under VU. Osnes starter med det samme som de fleste andre komikere. Han viser oss at han vet hvor han er ved å snakke litt om Narvik, og viser at han er norsk ved å snakke om været.

Det er først når vi kommer litt uti showet at han begynner å skille seg litt ut, og vi forstår hvorfor han har valgt akkurat dette navnet til showet sitt. Her er nemlig den røde tråden familien. Han forteller om en vanskelig barndom med blant annet alkoholmisbruk i den nærmeste familien og slipper oss veldig langt inn på seg selv. Og det er nettopp her humoren sitter, at han gjør seg så sårbar gjør humoren og latteren nesten til en lettelse når punchline kommer. Ofte er det relativt lange historier som er tildels trasige å høre på, men når slutten kommer og vi kan le av det er det som om trykket i rommet slippes ut. Osnes viser med dette hvor kraftig humor og latter er i hverdagen.

Det hender seg at det blir for mye alvor også. Innimellom oppleves showet mer som en psykologtime enn et stand-up show, og at han gjør showet mer for å få lufte ting, enn for å underholde. Dette er heldigvis bare i små glimt, og totalt sett er dette et utrolig bra show, som også har noe dypere i seg enn bare platte morsomheter.


 

Admiral P – Lokstall 1

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Foto: Håvard Johannes Nielsen


 

Radiorock – Festivalkroa

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Tekst: Kenneth Hansen, Foto: Håvard Johannes Nielsen

Fredag kveld fikk vi en skikkelig karamell av en konsert med Radiorock. Bandet består av studenter fra UiT som har spilt sammen i omtrent et halvt år på Studentersamfunnets øvingslokaler på campus. De spiller coverlåter og som navnet sier er det rock (og metall) du kanskje har hørt på radio. På tross av at bandet er ganske ferskt er de veldig samspilte og de kan låtene veldig godt. Fra første låt klarer de å dra med seg publikum, som bestod av en del studenter, og de skaper en herlig stemning. Spesielt ønsker jeg å trekke frem vokalist Leif Daniel Høydal som har en stemme som er skapt for sjangeren. Bandet forøvrig består av Robin Mosling og Henry Christoffersen på gitar, Hans Martin Pedersen på bass og Jørgen Mathias Olsen på trommer. Dette ble dessverre bandets første og siste konsert utenfor campus, da Jørgen har flyttet tilbake til Tromsø for å fullføre studiet.


 

Madcon – Lokstall 1

Denne lysbildefremvisningen krever JavaScript.

Tekst: Kenneth Hansen, Foto: Håvard Johannes Nielsen

For Origos del ble VU avsluttet med Madcon i Lokstall 1. Lokalet er fylt til randen av svært feststemte mennesker som forventet et forrykende show. Og det var nettopp det de fikk. De som ikke har hørt noe av Madcon har sannsynligvis bodd under en stein de siste åra, for dette er musikk som får veldig mange snurr på radio. Uansett om du har hørt de på radio, på fest eller på plate, så får man ikke den virkelige Madcon-opplevelsen før du ser de live. De kan musikk, men det er som entertainere og scenepersonligheter at de virkelig trår frem. Jeg vil nesten strekke meg så langt som å si at dette er noe av det beste sceneshowet jeg har opplevd, selv om jeg ikke er noen stor fan av musikken. Måten Tshawe og Yosef sømløst kommuniserer med publikum er helt utrolig. Av og til fremstår de som en og samme person fordelt i to kropper. Låtkatalogen de har å plukke fra er spekket med hits og fengende låter som høster jubel, allsang og dansing fra et publikum i transe. Lyd- og lysshowet gjør, sammen med de øvrige musikerne på scenen, konserten til en innertier og en fantastisk avslutning på årets VU.

 

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Google+-bilde

Du kommenterer med bruk av din Google+ konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s